Top ten #8: De bena, de bena

Ryanair får mye pepper, and rightly so. Det hender imidlertid at de slenger litt med leppa selv også, og det kan de jo tillate seg, all den tid folk fortsetter å fly med dem. Jeg er slett ikke noe bedre, forbanner det irske flyselskapet for enda et gebyr, men velger dem neste gang like fullt. Etter en opptelling, kom jeg fram til at turen fra Oslo til Dublin var min tjuende med selskapet, og det sier vel sitt. Fremdeles ligger de hundre- og tusenlapper foran sine konkurrenter, og det veier fremdeles tyngst når jeg skal ut på tur.

Men roses den som roses bør - da vi skulle fra Dublin til London, ble vi geleidiget inn mot midten av flyet av hyggelig purser som lurte på om vi ikke ville sitte ved nødutgangen, for der var det størst beinplass! Ved nødutgangene er det altså totalt 12 plasser for oss over 185cm, og jaggu klarte vi ikke å tuske til oss slike plasser på hjemturen fra London også.

O lykke!

Top ten #9: Å bytte rom

Der det er hjerterom, er det husrom, sies det. Det stemmer - til en viss grad.

Når man ikke kommer seg ut av badet på grunn av dårlige dørhåndtak, når trykket i dusjen er så dårlig at man kan spytte seg reinere, når tv-en ikke fungerer midt i Michael Jacksons minneseremoni og når den trådløse internetten bare virker i lavere etasjer, da er det lett å bli skeptisk. Hotellrommet vårt på ABC Hyde Park var sånn.

Ettersom de ansatte tydeligvis er klar over at rommet i toppetasjen ikke er av de beste, fikk vi muligheten til å bytte - uten at vi selv måtte be om det. Kanonbra! På det nye rommet så fungerte dusjen langt bedre, internetten var tilstede hvert fall på høyre side i senga og det var mulig å åpne badedøra på egenhånd.

Dermed kunne vi kose oss med småkaker samtidig som vi blogget!

Top ten #10: Bed of nails

9/11 har påført den vestlige verden mange traumer og søvnløse netter. Noe av det verste med at terroristene plutselig fikk overtaket, er at det ble veldig vanskelig å ha med seg shampoo, barberhøvel og ikke minst negleklipper på fly. I disse dager, hvor man forventer effektivitet og forsøker etter beste evne å travel lightly (det betyr gjerne å stappe 20 kg i en sånn liten cabin-size koffert), er man derfor gjerne forvist til dvask hotellshampoo, sløve engangshøvler..og..vel, neglebiting.

Når vi denne gangen for en gangs skyld hadde valgt å betale Ryanairs ekstraavgift (tilsammen 300 spenn) for å sjekke inn en storkoffert var det derfor litt surt å ikke huske å pakke noen av disse tingene (doh!). Etter 8 dager på farten følte jeg meg som Edward Saksehånd, og i stedet for å bite neglene, bet i stedet Kirsti i gresset og kjøpte en splitter ny negleklipper på vei til konsert. Tidenes bursdaggave!

Slide away!

Vi har kommet oss hjem til nerdekroken og har nettopp lært oss hvordan vi legger ut Picasa-slideshows i stort format! Bildekarusellen er nå oppdatert med de siste bildene fra London, i løpet av kort tid skal vi ha foretatt en endelig opprenskning og kanskje lagt til noen bildetekster også, slik at dere skjønner hva dere ser på.

Vi kommer også til å legge ut noen retrospektive poster for å dekke noen av de største begivenhetene vi ikke rakk å skrive om. Heng med!

Torpekspressen

Terje gir den en femmer (og jeg håper han kan le av dette bildet i ettertid!)! ;)

Borte bra, men hjemme best

Da har vi landet på Torp og sitter nå på bussen hjem til byen. Som dere ser på bildet ble vi gledelig ønsket velkommen av Bill Gates da vi ankom flyplassen. Vi er alle enige om at det har vært en fin tur, men at det blir deilig å komme hjem til brødskiver, Bon Aqua med jus, chips-fri mat og myk seng!

Lat lørdag

Etter en feiende flott fredagsfeiring, var det greit å være litt slækk på vår siste hele feriedag (til stor frustrasjon for russermafiaen i housekeeping, som tydeligvis jobbet på akkord og gjerne skulle ha byttet ut såpestykkene våre før klokka 10).

Etter at den ellers fremragende frokosten vår ble invadert av norske charterturister, reiste vi ned til elva og loka rundt noen timer, før vi foretok den aller siste shoppinga i Oxford Street.

Når man er ute på reise, er det som kjent kjekt å møte locals. Dermed passet det bra å hooke vi opp med vår amerikanske venninne Jessica, som for tida bor i sørvest, i Chelsea/Fulham-distriktet. Etter en liten (strengt tatt utilsiktet) rundtur i området, endte vi på en livlig bar/restaurant, hvor vi inntok et bedre måltid og kunne oppdatere hverandre på hva som hadde skjedd siden fjorårets Camp Awesome.