Noen kloke (?) hoder har uttalt at det er sterke bånd mellom Irland og Italia. Derfor tenkte vi at det var en god idé å sjekke ut en lokal italiensk restaurant for kveldens måltid. Rett rundt hjørnet lå etablissementet med det treffende navnet Little Caesar og det kunne jo ikke passet bedre - trodde vi. Det viste seg imidlertid at denne hybriden av et liksom-italiensk navn dessverre satte standarden for alt vi fant bak fasaden også. Uinteresserte russiske kelnere, amerikansk sviske-køntri på anlegget, slett service, helt middelmådige italienske pastaretter og noen oversukrede desserter druknet i sjokoladesaus (!) gjorde sitt til at tipsen ble redusert til et absolutt minimum og vi droppet sogar kaffen (som kelneren vår ikke en gang gadd å bli lenge nok ved bordet til å høre at vi ba om), for å komme ut av dette hølet fortere enn du kan si "arrivederci".I stedet tusla vi over til Whelan's, en diger indie-hangout, som, rent bortsett at det lukta litt hest, fremsto som Dublins svar på Garage eller Mono. Etter å ha nytt et par velsmakende pints (Frank Strandlis favorittøl), spratt det plutselig og uannonsert opp en lokal trio som væpnet med gittar, banjo og bass dro av seg et fengende knippe køntri-klassikere (ikke Lee-Ann Rimes denne gangen) og vi kunne trippe tilbake til hotellet med smil om munnen allikevel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar