Top ten #8: De bena, de bena

Ryanair får mye pepper, and rightly so. Det hender imidlertid at de slenger litt med leppa selv også, og det kan de jo tillate seg, all den tid folk fortsetter å fly med dem. Jeg er slett ikke noe bedre, forbanner det irske flyselskapet for enda et gebyr, men velger dem neste gang like fullt. Etter en opptelling, kom jeg fram til at turen fra Oslo til Dublin var min tjuende med selskapet, og det sier vel sitt. Fremdeles ligger de hundre- og tusenlapper foran sine konkurrenter, og det veier fremdeles tyngst når jeg skal ut på tur.

Men roses den som roses bør - da vi skulle fra Dublin til London, ble vi geleidiget inn mot midten av flyet av hyggelig purser som lurte på om vi ikke ville sitte ved nødutgangen, for der var det størst beinplass! Ved nødutgangene er det altså totalt 12 plasser for oss over 185cm, og jaggu klarte vi ikke å tuske til oss slike plasser på hjemturen fra London også.

O lykke!

Top ten #9: Å bytte rom

Der det er hjerterom, er det husrom, sies det. Det stemmer - til en viss grad.

Når man ikke kommer seg ut av badet på grunn av dårlige dørhåndtak, når trykket i dusjen er så dårlig at man kan spytte seg reinere, når tv-en ikke fungerer midt i Michael Jacksons minneseremoni og når den trådløse internetten bare virker i lavere etasjer, da er det lett å bli skeptisk. Hotellrommet vårt på ABC Hyde Park var sånn.

Ettersom de ansatte tydeligvis er klar over at rommet i toppetasjen ikke er av de beste, fikk vi muligheten til å bytte - uten at vi selv måtte be om det. Kanonbra! På det nye rommet så fungerte dusjen langt bedre, internetten var tilstede hvert fall på høyre side i senga og det var mulig å åpne badedøra på egenhånd.

Dermed kunne vi kose oss med småkaker samtidig som vi blogget!

Top ten #10: Bed of nails

9/11 har påført den vestlige verden mange traumer og søvnløse netter. Noe av det verste med at terroristene plutselig fikk overtaket, er at det ble veldig vanskelig å ha med seg shampoo, barberhøvel og ikke minst negleklipper på fly. I disse dager, hvor man forventer effektivitet og forsøker etter beste evne å travel lightly (det betyr gjerne å stappe 20 kg i en sånn liten cabin-size koffert), er man derfor gjerne forvist til dvask hotellshampoo, sløve engangshøvler..og..vel, neglebiting.

Når vi denne gangen for en gangs skyld hadde valgt å betale Ryanairs ekstraavgift (tilsammen 300 spenn) for å sjekke inn en storkoffert var det derfor litt surt å ikke huske å pakke noen av disse tingene (doh!). Etter 8 dager på farten følte jeg meg som Edward Saksehånd, og i stedet for å bite neglene, bet i stedet Kirsti i gresset og kjøpte en splitter ny negleklipper på vei til konsert. Tidenes bursdaggave!

Slide away!

Vi har kommet oss hjem til nerdekroken og har nettopp lært oss hvordan vi legger ut Picasa-slideshows i stort format! Bildekarusellen er nå oppdatert med de siste bildene fra London, i løpet av kort tid skal vi ha foretatt en endelig opprenskning og kanskje lagt til noen bildetekster også, slik at dere skjønner hva dere ser på.

Vi kommer også til å legge ut noen retrospektive poster for å dekke noen av de største begivenhetene vi ikke rakk å skrive om. Heng med!

Torpekspressen

Terje gir den en femmer (og jeg håper han kan le av dette bildet i ettertid!)! ;)

Borte bra, men hjemme best

Da har vi landet på Torp og sitter nå på bussen hjem til byen. Som dere ser på bildet ble vi gledelig ønsket velkommen av Bill Gates da vi ankom flyplassen. Vi er alle enige om at det har vært en fin tur, men at det blir deilig å komme hjem til brødskiver, Bon Aqua med jus, chips-fri mat og myk seng!

Lat lørdag

Etter en feiende flott fredagsfeiring, var det greit å være litt slækk på vår siste hele feriedag (til stor frustrasjon for russermafiaen i housekeeping, som tydeligvis jobbet på akkord og gjerne skulle ha byttet ut såpestykkene våre før klokka 10).

Etter at den ellers fremragende frokosten vår ble invadert av norske charterturister, reiste vi ned til elva og loka rundt noen timer, før vi foretok den aller siste shoppinga i Oxford Street.

Når man er ute på reise, er det som kjent kjekt å møte locals. Dermed passet det bra å hooke vi opp med vår amerikanske venninne Jessica, som for tida bor i sørvest, i Chelsea/Fulham-distriktet. Etter en liten (strengt tatt utilsiktet) rundtur i området, endte vi på en livlig bar/restaurant, hvor vi inntok et bedre måltid og kunne oppdatere hverandre på hva som hadde skjedd siden fjorårets Camp Awesome.

En kaffe, takk!

Nå sitter vi på Starbucks i Oxford Street og nyter ettermiddagskaffen a la caramel creme frappucino, mens vi venter på at vår 'vanlige' kaffe skal bli drikkbar.
Siste dag i London har for det meste blitt tilbrakt ved Themsen, hvor Terje har kjøpt seg noen hundre år gamle kart over Europa.
"I morges" da vi inntok frokost på en kafé i Paddington, møtte vi på en familie som må ha vært en potensiell kandidat til Charterfeber inn på kafeen. De sleit med menyen, men 'omelette' (selvsagt med trykket på første stavelse) skulle de i alle fall ha. Problemet var at alle mulige ingredienser sto på engelsk, og som om ikke ham og cheese var vanskelig nok, kunne man også velge dette formodentlig eksotiske 'with' (eller vait som våre landsmenn sa). Til slutt måtte vi bare la maten ligge og fordufte i frykt for at de skulle gjenkjenne oss som nordmenn.

Cupcake!

Er man på ferie, så er man på ferie. Etter å ha tuslet rundt i Camden, fant vi disse små søtsakene til bursdagsgutten. Vi kjøpte seks stykker for fire pund! Nå koser vi oss på rommet før vi skal ut på enda en konsert, The Enemy og Jersey Budd (Springsteen jr). Det brenner for øvrig i London akkurat nå. Konserten er i nærheten av Covent Garden, så da kan det hende vi nærmer oss Soho. Vi lover å trå varsomt!

Bursdagsfrokost

Sånn ser det ut når bursdags-"barnet" får bestemme frokostmenyen! Ja, når han får drikke Guinness, altså.

Cigarettes and alcohol

Akkurat nå er vi trøtte og slitne (og stinne av BK-mat) og orker ikke skrive så mye om dagens begivenheter. Det får holde med et lite klipp som gir et visst inntrykk av stemninga på Oasis-konsert i Storbritannia.

Mer info kommer imorra, på selveste jebursen! :D

Waiting for the rapture

Vi har kommet oss til Wembley, en ENORM stadion, hvor køsystem, service og vennlighet allikevel foreløpig er helt i særklasse, sammenlignet med tilsvarende arrangementer hjemme (Telenor Arena, are you listening?).
Kirsti har fått kjøpt seg en snasen t-skjorte og med en Carlsberg i hånd venter vi på den første av fire acts her i dag, Reverend and the Makers. He's gonna tell us about the state of things.

Oliver med en Twist

Etter å ha fordøyd både gårsdagens kulinariske opplevelse og voldelige smultring-episode, skulle vi bruke onsdagen på vårt sedvanlige kulturelle vis (nå ler dere vel). Etter å ha lest at selveste Mr. Bean, også kjent som Rowan Atkinson, spiller en rolle i musikalen om Oliver Twist, var det liten tvil om at dette var dagens viktigste mål. Det var lite med billetter før vi dro fra Norge, men vi tenkte at det sikkert gikk helt greit å skaffe seg noen billetter på dagen (noen hadde hørt at dette var fullt mulig..).

Det var imidlertid helt utsolgt for billetter i flere av de snuskete billett-bodene på Leicester Square. Vi gikk derfor bort til teateret, som utrolig nok var det samme stedet hvor vi så Ringenes Herre-musikalen på samme tid i fjor. Her var det også utsolgt. Men vi fikk beskjed om at vi kunne stille oss i en 'Returns queue'. Dette gjorde vi selvsagt - vi hadde tross alt dratt hele veien dit. Uten mat i magen stod vi og ventet i det som virket som flere uker (dette var en tidlig matine og frokosten var ikke helt godt planlagt)... Ti minutter før showet startet fikk vi heldigvis gladnyheten: det var to ledige billetter på 'Upper Circle' til 45 pund stykket. Kulturelle som vi er, takket vi selvsagt ja! Det angret vi selvsagt ikke på.

Oliver! er en barnevennlig musikal uten de helt store overraskelsene. Særlig ikke om man kjenner til historien om Oliver Twist. Høydepunktet var uten tvil Mr. Fagin, som beskrives av Terje som en "klassisk Atkinson-sleiping". En høyst undervurdert skuespiller som ble møtt med stor jubel og trampeklapp fra publikum. De 90 pundene var vel verdt pengene. Dessverre for dere får dere aldri opplevd denne unike muligheten. Mr. Bean spiller bare i en uke til - og vi har historier å skryte av til barnebarna.

Vi har også rukket å spise deilig grillet haloumi og shoppet til både han og henne på vår nye favorittbutikk River Island.

Nå slapper vi av før den store morgendagen på Wembley. Vi lover ikke like flittig blogging de nærmeste dagene, det trådløse nettet på hotellet har ikke rekkevidde opp til rommet vårt i fjerde etasje og det er ikke så fristende å sitte og surfe i trappa (selv om vi gjør dette nå). Og vi vet alle at Kirsti ikke surfer med iPhone fra utlandet! For øvrig så bor vi visstnok for høyt for vannet også. Trykket i dusjen er skikkelig slapt.

One little indian

Etter den litt trøblete starten på dagen og timesvis på farten var det godt å komme fram til hotellet og slappe av litt på senga. 'Litt' viste seg å bli et par timer, da det ikke var særlig vits i å bevege seg utendørs i monsterskybruddet som ga tre måneders London-nedbør på tre timer, og som sendte dusinvis av hagl inn vårt åpne vindu.
Etter å ha gløtta litt på MJ-seremonien på tv (som Kirsti the handywoman måtte bruke sine elektro-skills for å få bilde på), dro vi ned til sentrum for en kikk på MJ-alteret utenfor der Thriller-musikalen for tiden går for fulle hus (ker-ching!), før vi tilfeldigvis kom over det som utvilsomt er turens kulinariske høydepunkt så langt: indisk tapas på Imli. En drøss med utrolig smakfulle småretter som i alle fall stilte gårsdagens italienske fadese fullstendig i skyggen. På veien hjem ble vi vitner til at to ansatte på donut-sjappa holdt på å drepe hverandre med bare hender bak disken, men heldigvis klarte han ene å stå på beina lenge nok til å gi oss to deilige dessert-donuts! Mmmm.

Hjelp, vi flyr!

Tidlig opp etter en natt med lite søvn (mye støy fra veiarbeid i gata) gikk turen til Dublins flyplass hvor vi skulle rekke en flyvning med Ryanair til London med avgang 11.30. Fornøyde satte vi oss på lokalbussen fra hotellet i god tid før siste innsjekking. Vi burde kanskje skjønt hvordan formiddagen ville bli da vi kjørte inn på flyplassen og ble møtt av en passe stor gjeng arbeidskarer i streik.


For det første hadde vi pakka for mye i den ene kofferten vi skulle sjekke inn. Syv kilo over, sa den strenge dama i skranken. Den samme kofferten greide seg helt fint med overvekt fra Oslo. Reglene praktiseres altså forskjellig fra sted til sted (eller litt politisk ukorrekt; etter nasjonalitet på sur dame i skranken). Etter et par forsøk ble kofferten godkjent, en halv kilo for tjukk.

Opp i all vektkaoset glemte vi visst en viktig ting. Heldigvis hadde folkene i sikkerhetskontrollen øynene oppe. På Guinness-museet kjøpte Terje en krukke med spesial-sennep. Denne hadde visst havnet i håndbagasjen. Ups. 205 gram Guinness-sennep kunne jo ha sprengt hele flyet. Dumme oss! Flaks for oss hadde de en egen giftshop etter sikkerhetskontrollen. Dermed kom vi likevel avgårde med den berømte sennepen, selv om den ble dobbelt så dyr. Vi håper den ikke smaker haggis!

Det hjalp ikke på morgenhumøret at vi så måtte gå til tre forskjellige terminaler på grunn av forsinkelser med et fly som skulle til Krakow.

Heldigvis endte det godt da vi gikk nesten sist inn i flyet (dette er som kjent ikke populært i utgangspunktet) og ble de heldige vinnerne av to seter ved nødutgangen midt i flyet med beinplass nok til Terje.

Så nå er vi trygt i London, alt er glemt og Terje har allerede sovna på toget inn til byen (selvsagt med munnen åpen).

Italian plastic

Noen kloke (?) hoder har uttalt at det er sterke bånd mellom Irland og Italia. Derfor tenkte vi at det var en god idé å sjekke ut en lokal italiensk restaurant for kveldens måltid. Rett rundt hjørnet lå etablissementet med det treffende navnet Little Caesar og det kunne jo ikke passet bedre - trodde vi. Det viste seg imidlertid at denne hybriden av et liksom-italiensk navn dessverre satte standarden for alt vi fant bak fasaden også. Uinteresserte russiske kelnere, amerikansk sviske-køntri på anlegget, slett service, helt middelmådige italienske pastaretter og noen oversukrede desserter druknet i sjokoladesaus (!) gjorde sitt til at tipsen ble redusert til et absolutt minimum og vi droppet sogar kaffen (som kelneren vår ikke en gang gadd å bli lenge nok ved bordet til å høre at vi ba om), for å komme ut av dette hølet fortere enn du kan si "arrivederci".

I stedet tusla vi over til Whelan's, en diger indie-hangout, som, rent bortsett at det lukta litt hest, fremsto som Dublins svar på Garage eller Mono. Etter å ha nytt et par velsmakende pints (Frank Strandlis favorittøl), spratt det plutselig og uannonsert opp en lokal trio som væpnet med gittar, banjo og bass dro av seg et fengende knippe køntri-klassikere (ikke Lee-Ann Rimes denne gangen) og vi kunne trippe tilbake til hotellet med smil om munnen allikevel.

Mandagsbarn

Dagen i dag skulle liksom være shoppedagen, men i løpet av oppholdet her har vi erfart at prisnivået i Dublin ikke ligger langt under det norske, så mulighetene for å gjøre de helt store kuppa ble vurdert til å være relativt små. Det ble med litt rusling i området rundt Grafton Street og innkjøp av en lilla (!) topp til Kirsti og enighet om at storshoppinga får vente til vi kommer til London.

I stedet brukte vi noen timer på Trinity College, Dublins 400 år gamle universitetsområde. Her ble vi med på en morsom og interessant guidet tur rundt på campus, før vi besøkte det massive gamle biblioteket som bl.a. inneholder irenes hellige Book of Kells.

En ørliten svipptur innom Dublin Castle rakk vi også, før vi nå har samlet krefter på hotellrommet og gjort oss klare til kveldens middg, som blir inntatt på italiensk restaurant, nærmest som en hyllest til alle de italienske kidsa som har svermet rundt oss i hele dag. Ciao!

Slide away!

Nå kan du følge turen vår visuelt! I høyremargen ved siden av her, har vi lagt til en bildekarusell, som vil bli oppdatert daglig. Når du får øye på et bilde du har lyst til å inspisere nærmere, kan du bare klikke på det for å se en større utgave!

DIY

På slutten av dagens omvisning på Jameson utgjorde vi 25 prosent av de heldige utvalgte som fikk være med på whiskey-smaking. Til tross for at vi til arrangørens store skuffelse begge satte Jack Daniels øverst på pallen, fikk vi vårt diplom som bevis på at vi er sertifiserte whiskey-smakere! Dette måtte selvsagt feires med et festmåltid. Turen gikk fem meter fra hotellet til vårt foreløpige favorittsted (som visstnok også er nevnt i James Joyce-klassikeren Ulysses) The Bleeding Horse. Her er servicen imidlertid sånn at vi må tappe vår egen øl!

Turister!

Jeg innrømmer gjerne at jeg ofte har sett litt ned på saueflokken som fanget i masseturismens klør stuer seg inn på disse sightseeingbussene med ferdigleste kommentarer, men jeg må bare løfte henda og beklage denne negative holdningen.

Når man er første gang i en storby er det faktisk en glimrende måte å skaffe seg oversikt over byen, få med seg endel severdigheter man ellers ikke ville sett, lære fakta og historie og ikke minst komme seg fra a til b!

Bloody Sunday

Neida, den er ikke så veldig blodig, men tittelen er fin! Søndagen går sakte her i Dublin, men ikke fordi vi var seint oppe i går altså. Man skal jo slappe av litt på ferie også ;)

Som dere har fått med dere, gikk store deler av lørdagen med til Guinness. Vi spiste middag på et mikrobryggeri, Terje spiste 'stew' med sau, potet og gulrot (aka lapskaus), jeg spiste kjøttlignende greier. Måltidet ble inntatt akkompagnert av en særdeles spennende kvalifiseringskamp i gælisk fotball (se bildet), som basically er brutal fotball uten hands-regler.

Resten av kvelden tilbrakte vi på en håndfull av barene i området, både i Temple Bar og hjemover mot hotellet. En av dem hadde selvsagt irsk musikk live, en annen en trubadur og samtlige hadde ett eller flere hen-parties og selvsagt mengder med velsmakende irsk brygg!

Hotellet vi bor på ligger i Camden Street, som er en veldig trivelig gate. På hjørnet av hotellet vårt ligger det en utrolig fin pub som heter The Bleeding Horse, hvor man faktisk kan tappe sin egen øl (det kommer vi tilbake til i et senere innlegg). Les mer om The Bleeding Horse her. Lørdagskvelden ble avsluttet med chips and cheese fra en sjappe rett over gata fra hotellet med det treffende navnet 'Hungry's'.

Nå skal vi på Jameson. (Og selvsagt gjøre andre kulturelle ting enn å konsumere alkohol, mamma!)

En stout kar

Hva er vel mer passende å slappe av med etter en hard økt på Guinness-museet enn to pints med.... Guinness. Mulligans sies å ha den beste Guinness'en i byen. Vi ble ikke skuffet.

My goodness - it's Guinness!

Etter to og en halv times innføring i produksjon, transport og markedsføring av Dublins sorte gull, smakte det relativt greit med 'a pint of the black stuff'!

Moooooo!

Flott interiør og ikke minst flott kunst på Bebo's Gourmet Irish Burgers.

Goe bussa!

Fremdeles litt prega av gårsdagens bytur, sto ikke to timer i badstuvarme ved siden av bussens eneste skrikerunge øverst på ønskelista.

Men nå er vi framme på Torp og er like blide!

Keep The Enemy closer

På denne tiden i fjor var vi på den legendariske Glastonbury-festivalen sammen med en gjeng med fantastisk flotte folk. Et av banda vi så var The Enemy (og det var på den koserten at dette herlige bildet ble tatt!). En uforglemmelig opplevelse! Tilfeldigvis skal vi se det samme bandet igjen når vi nå reiser til London (kanskje ikke så tilfeldig, det er vel det som er bakgrunnen for at vi drar). Torsdag 9. juli skal vi på nye Wembley Stadium for å se Oasis. De sympatiske herremennene har med seg tre oppvarmingsband, Kasabian, Reverend and the Makers og..... The Enemy! Det er i Manila det er stas, men London ække langt unna!

Pakket og klart

Klokken 19 går flyet vårt fra Oslo Torp til Dublin. Kofferten er pakket og alt er klart for avreise - som dere sikkert ser.